Av: Vilde Bø
Faktaene er klare: Vi blir stadig flere eldre, og færre unge i arbeidsfør alder. Det er en utvikling som uten tvil er utfordrende. Likevel er det verdt å stoppe opp å tenke over hvordan vi velger å snakke om denne demografiske utviklingen. For hvorfor omtales det som skjer som en «eldrebølge», eller enda verre, som en «tsunami»?
Begge ordene signaliserer ødeleggelse, frykt og noe som skyller inn over oss uten kontroll. I språket vårt har disse begrepene blitt så naturlige at vi knapt legger merke til hvor negative de faktisk er. Selv har jeg inntil nylig omtalt eldrebølgen uten en gang å tenke over stigmatiseringen et slikt begrep kan bidra til. Først gjennom dialog med aldersgruppen som gjerne defineres som en del av «eldrebølgen», har jeg forstått hvor negativ en slik betegnelse kan oppfattes. Når eldre mennesker kun omtales som en del av en «bølge» som truer samfunnet, er det ikke rart om mange føler seg som et problem heller enn en ressurs.
For etterkrigsgenerasjonen, som hele livet har blitt omtalt som en del av en slik «bølge», kan det oppleves som et stempel. Et stempel som sier at du, med all din livserfaring, skal være til bry for fellesskapet. Det er ikke bare urettferdig, det er farlig. For ord former holdninger. Og holdninger former virkelighet.
Når vi snakker om eldre som en byrde, er faren at vi gjør dem til nettopp det. Språket vårt kan bli en selvoppfyllende profeti. Men om vi snur fortellingen, om vi løfter frem det positive og ser de eldre som en ressurs, kan vi bidra til det motsatte, nemlig et samfunn der vi verdsetter erfaring, fellesskap og kunnskap.
For eldre er ikke en homogen gruppe. Bak hver rynke finnes et levd liv med unike erfaringer, historier og kompetanse som er viktig for samfunnet. Mange eldre sitter på kunnskap vi andre bare kan drømme om. Flere har også, etter et langt arbeidsliv, opparbeidet seg økonomiske og sosiale ressurser som kan komme næringslivet og fellesskapet til gode. Det krever imidlertid at vi som samfunn legger til rette for det.
Gjennom «Livet i landsbyen» ønsker vi å sette søkelys på nettopp dette. De eldre som en ressurs. Vi tror at aktivitet, fellesskap og mestring for og med eldre, er viktig for å ivareta, og sette søkelys på de ressursene som finnes. Når eldre får muligheten til å bidra, oppleve mening og delta i samfunnet, styrkes både individet og fellesskapet.
Uansett hvordan vi vrir og vender på det, er faktumet at flere eldre betyr mer sykdom og flere som har behov for hjelp. At dette skjer i takt med at det blir stadig færre unge i arbeidsfør alder er en utfordring vi må ta på største alvor. Likevel må vi parallelt med å planlegge for økte omsorgsbehov, investere i forebygging. Vi må investere i de som ennå er friske, aktive og fulle av liv. Skal vi lykkes med det, må vi sette søkelyset på ressursene til individet heller enn å omtale dem som et samlet problem. Det handler om å se mennesket bak alderen. Om å erkjenne at der mange kun ser en «bølge» av problemer, finnes det også et hav av muligheter.