Hvordan vil vi at alderdommen skal se ut – for oss selv, for våre foreldre, for våre naboer?
Fra meg og mitt – til oss og vi
Eldrebølgen er ikke lenger noe som venter oss i en fjern framtid. Den er her, nå. Vi lever lenger, vi blir flere, og behovene for omsorg og pleie øker. Samtidig vet vi at vi har færre hender til å ta vare på alle som trenger det. Dette er en av vår tids største samfunnsutfordringer.
Men kanskje er det også en av våre største muligheter?
Når vi snakker om ressurser i dag, handler det ikke bare om kroner og øre. Det handler om mennesker. Om hender, blikk og nærvær. For vi vet at det ikke kommer til å være nok ansatte til å dekke alle behovene alene. Vi kommer rett og slett ikke til å ha nok folk.
Derfor må vi våge å stille det store spørsmålet: Kan vi sammen skape en ny måte å møte alderdommen på – der hele lokalsamfunnet bidrar til at eldre får leve gode liv?
For å lykkes tror jeg vi må bevege oss bort fra et individualistisk «meg og mine»-perspektiv, og heller løfte fram fellesskapet – «oss og vi». Alderdom er ikke noe som bare angår den som sitter på rommet sitt på et sykehjem. Den angår oss alle.
Vi kjenner alle noen som har blitt gamle. Vi har en bestemor som har falt på isen. En nabo som har ligget og ropt etter hjelp. En slektning som ikke lenger husker hvem vi er. Det gjør vondt å se – og det minner oss om at dette like gjerne kan være oss selv en dag.
I vårt prosjekt ønsker vi å åpne dørene – bokstavelig talt. Vi vil invitere lokalsamfunnet inn på en kopp kaffe, en liten prat eller en aktivitet på og rundt sykehjemmene. Det foregår mange fine aktiviteter allerede i dag, men vi ønsker å involvere flere, få i gang enda mer.
Tenk om strikkeklubben kunne hatt sine møter i kantina? Tenk om dansegjengen kunne brukt fellesarealet en kveld i uka, der også beboerne fikk sjansen til en svingom? Og hvorfor ikke legge enda mer til rette for møter på tvers av generasjoner – der barn får leke i sansehagen, eller barnehagen tar turen innomhus med sang og latter?
Slike små hverdagsøyeblikk kan bety en hel verden både for de eldste og de yngste.
På den måten blir sykehjemmene ikke bare et sted der man mottar pleie, men en levende del av nærmiljøet. De som bor der, får oppleve fellesskap. De som arbeider der, får en ny dimensjon i hverdagen. Og vi andre – naboer, venner, frivillige – får muligheten til å gi noe tilbake, samtidig som vi selv får noe igjen.
Dette skiftet skjer ikke over natten. Det er heller ikke noe én trainee eller én ildsjel kan klare alene. Vi må mobilisere frivilligheten, vi må utfordre hverandre til å tenke nytt om alderdommen – og vi må tørre å tro på at vi sammen kan skape en mer levende og inkluderende helsetjeneste for framtida.
Alderdom er ikke bare et spørsmål om pleie. Det er et spørsmål om fellesskap.
Og fellesskap, det bygger vi sammen.